Morslinjen

Når man driver tradisjonell slektsforskning utvikler det seg hurtig mange forskjellige slektslinjer bakover i tiden, men det er alltid kun en ren morslinje, og en ren farslinje. Sånne slektslinjer kan man utarbeide på grunnlag av kirkebøker, folketellinger og andre kilder. Men det er ikke sikkert, at de er riktige. Ved å ta en DNA test hos Family Tree DNA kan man få svar på hvilket DNA man har arvet igjennom morslinjen eller farslinjen (kun for menn), og man får opplyst hvilke 'matches' der er til andre personer, som også har tatt en test. Dette kan gi en indikasjon på hvor ens genetiske slektslinjer fører hen, og er man heldig, kan der opnås sammenheng mellom genetisk og genealogisk slektslinje.

De første ledd

Signeshaugen, Haga i Skjold 1954. Kilde: Gards- og ættesoge Skjold I, s. 74 (utsnitt)

Utgangspunktet er mor og mormor, som jeg i mitt tilfelle er sikker på identitet for. Min mor, Inga, f. Amundsen er beskrevet på Mors side 1, og mormor, Anna Tobine, f. Knutsdatter, er beskrevet på Mors side 2.

Anna Tobines mor var Anna Olsdatter. Det er beskrevet på Mors side 2, at hun var annen kone til Knut Torgersen, og der er også oppført de syv barn de fikk sammen. Det står også, at hun kom fra Haga i Skjold. Der ble hun født på husmannsplassen Signeshaugen (eller bare Haugen) under gården Haga.

Hennes foreldre var Ola Torbjørnsson (1784-1845) og Brita Eliasdatter (1793-1877). Ola var fra stedet Osen under gården Sandvoll i Holmedal, Skånevik, og iflg. Gards- og Ættesoge for Skjold I skrives det, at de var gift i 1815, og at de må ha kommet til Skjold ca. 1820. De festet Signeshaugen i 1821, og det er beskrevet en rimelig avtale om bruken av jorda, som de inngikk med gårdeieren, Ola Haga. I gardssoga skrives det, at Signeshaugen ble ryddet til husmannsplass 1820, så det må ha vært Ola og Brita som har gjort dette. Etter utstykning i til selvstendig bruk i 1911 fikk stedet navnet Morgenfryd.

Haga-gården ligger på nordsiden av Skjold ned mot Ålfjorden. Det er ikke langt over til Flatnes og Buavik, som også tilhørte Haga og Skjold i gammel tid. Senere kom områdene på den siden av fjorden til å tilhøre Sveio.

Ola og Brita fikk disse barna:

1. Marta (1816-1865), gift med Johannes Jensen, Inngjerd, Sundfør
2. Kristi (1819- ), bosat Slettaskar under Kalvaland
3. Torbjørn (1821-1821), levde kun 12 uker
4. Torbjørn (1823-1871), gift med Ingeborg Kristoffersdatter (1818-1880)
5. Brita (1826- ), bosatt Kalvaland
6. Anna (1829-1898), oldemor, gift med Knut Torgersen
7. Elias (1831- ), gift med Anne Katrine Pedersdatter
8. Ola (1835- ), gift med Ingeborg Olsdatter

Ola Torbjørnsson døde i en alder av 61 år den 27. oktober 1845, og det ble holdt skifte i 1850. I ættesoga fortelles det, at Ola hadde eid gjenstander som gjør at vi kan regne ham som snekker, og han hadde også noe kapital (87 daler), men det gikk også noe til å betale gjeld. Brita satt så tilbake med barna som ennå ikke var gift. Det var Anna, Elias og Ola, som kun var 15 år da faren døde.

Man kan jo så spørre hvordan det kom til å være, at Anna ble gift med Knut Torgersen i Kalavåg? Vi finner kanskje en forklaring når vi ser, at Brita fandt seg en ny ektemann i 1850, og det var Torger Knutsen, far til Knut! Torger bodde i Buavika, hvor han var enkemann etter at kona, Siri Bjørnsdatter, var død i 1849, så det passet jo egentlig fint. Den yngste av Torgers barn var Knut, og han hadde jo flyttet til Bømlo i 1844, så Torger satt alene i Buavika. Sannsynligvis har Brita flyttet til Buavika med sine ugifte barn, og da forstår vi den nære forbindelse til Bømlo, så da Knut ble enkemann da Gunhild døde i 1853, var veien banet for, at Anne kunne flytte til Bømlo, hvor hun så ble gift med Knut i 1855.

Knut fikk altså en svigermor, som samtidig var stemor, og Anna en svigerfar, som samtidig var hennes stefar! En ikke helt alminnelig situasjon, men sikkert praktisk.

Brita og Torger var så bosatt i Buavik, og Britas yngste barn ble gift og flyttet også hjemmefra. Torger døde den 19. mai 1866, 78 år gammel. Brita var da 73 år, og det var sikkert ikke så attraktivt å sitte alene tilbake i Buavika, som er et veldig lite sted, og bruket var overtatt av andre. Vi finner henne i 1875 i en folketelling for Finnås, hvor hun er 'logerende føderaadskone' hos Anna og Knut Torgersen i Kalavåg. Hun var da 82 år.

Det ble skrevet et omfattende, og litt spesielt 'folgebrev' til Brita ved skiftet etter Ola i 1850. Hun skulle få både mel og poteter av den nye brukeren på Signeshaugen dersom hun overlevde den nye mannen sin!! Heller ikke fostring av den ene sauen som gårdeieren Ola Haga hadde lovet henne skulle ta til før hun igjen ble enke! Det kunne jo fortolkes som, at man ikke hadde særlig tro på dette nye ekteskapet med Torger Knutsen, men det kunne jo også være en vennlig gestus om at hun skulle bli forsørget selv når den nye ektemannen faldt fra. Om hun så fikk disse godene også når hun flyttet til Bømlo vet vi ikke.

Etter 1875 begyndte også Knut å bli så gammel (60 år), at han og Anna nok ville trekke seg tilbake fra gårdsdriften. Han hadde dessuten slitt med brokk i mange år. Brita har derfor flyttet til et av de andre barna. Ved litt søking finner vi, at hun flyttet til den yngste sønnen, Ola og hans familie, som bodde på Risøy i Haugesund. Her døde hun den 18. oktober 1877 i en alder av 84 år.

Men hvor kom Brita egentlig fra? Det blir stoff for det neste avsnittet, hvor vi forfølger morslinjen bakover i tid.

Fjelland i Kvinnherad

Br.nr. 6 Fjelland, Kvinnherad. Kilde: Norgeskart.no

Brita Eliasdatter var født på gården Fjelland i 1793 av foreldre Elias Andersson (1767- ) og Kristi Olsdatter (1775- ). Gården tilhørte det tidligere Fjelberg prestegjeld. Den ligger på Halsnøy, hvor vi også finner det gamle kloster. Etter forskjellige kommunesammenlegninger tilhører øyene her nå Kvinnherad kommune.

Gården er først nevnt i 1519, og var da bygslet under klosteret. I det hele tatt var Halsnøy kloster det helt sentrale sted i middelalderen og senere, og klosteret eide stort sett all jord i området frem til reformasjonen. I Kvinnheradssoga bind 5 fortelles det, at fra 1702 var Fjelland gjort til en såkaldt offisers frigård for major Montagne Lillienskiold. Gården hadde lenge vært i Elias' slekt og ble oppdelt i 1795 av hans far, Anders Akselsson (1734-1808). Elias fikk da skjøte på den del av gården som senere fikk Br.nr. 6.

Elias og Kristi fikk følgende barn:

- Siri (1788- )*, gift med Kristoffer Mikkjelsson, Åsheim
- Guro (1792- )
- Brita (1793-1877), tippoldemor, gift med 1) Ola Torbjørnsson, 2) Torger Knutsen
- Anders (1798- ), gift med 1) Siri Torbjørnsdatter, 2) Kristi Larsdatter, 3) Katrine Torbjønsdatter, søster til 1)
- Sigrid (1798- ), tvilling med Anders
- Kari (1801- ), sannsynligvis død som liten
- Kari (1805- )

Det fins et skiftedokument i 1810 etter Elias og Kristi. Hvis den ene av dem da var død, må dette være Kristi, for vi har opplysninger i Kvinneherredssoga (bind 5), at sønnen Anders fikk skjøte på halve bruket dette året, og resten i 1832, da faren, Elias, gav seg. Han var da 65 år og kan ha levd lenge etter dette, men vi har ikke opplysninger om at han giftet seg igjen. Hvis det er så at Kristi døde i 1810 ble hun kun 35 år gammel.

Det har vist seg vanskelig å finne kirkebøker i dette området for siste del av 1700-tallet og første del av 1800-tallet, og de som er, har vært vanskelige å tyde.

Men skal vi følge den rene morslinje må vi gå videre med å finne hvor Kristi (også skrevet Christie) kom fra og hennes familieforhold.  

*) Fødselsåret må helt klart være feil, da Kristi kun var 13 år i 1788

Tjelflåt i Skånevik

Skånevik-området som det er i dag. Kilde: Norgeskart.no (klikk for å forstørre)

Kristi Olsdatter kom fra Tjelflåt i Skånevik, og foreldrene var Ola Kristensson Sunde (ca. 1741-1807) og Siri Olsdatter Tjelflåt (1748-1819). Stedsnavnene er tatt med for å indikere hvor de er født for, som vi skal se, er det andre med samme navn og det er inngifte i familiene.

Tjelflåt er, sammen med Tungesvik, blandt de eldste gårdene i Skånevik, første gang ryddet omkring år 1000. Men under Svartedauden i 1349 ble gården lagt øde, og ble ikke opparbeidet igjen før 1652. Når vi vet dette så nøyaktig er det fordi det var stor strid om bosetningen, hvor Kristis tipptippoldefar, Johannes Olsson fra Vågen i Åkra, ville rydde gården og bosette seg der igjen, men det var stefaren, Jon Viarson, Ytre Nes, veldig imot fordi han mente han hadde rett til jorda. Det kom til retssak, men det ble enighet om, at Johannes kunne få bo der før det faldt dom i saken.

Senere var gården i Johannes' familie, og i 1733 var det Kristis bestefar, Ola Johannesson Tjelflåt, som fikk skjøte på gården, og fra da av het alle de senere eierne Ola, helt frem til 1936. Den første Ola skal vi høre mer om, men da Kristi flyttet fra Tjelflåt flyttet hun også fra en ganske spesiell familie.

Men først litt mer om Kristi og hennes søsken. Hun var født som nummer tre i en søskenflokk på i alt fem:

1. Ingrid (1770- ), gift med Erik Olsson, bosatt Lindarflåto under Indre Nes
2. Siri (1773- ), gift med Sverke Persson, bosatt Stølen under Prestagarden
3. Kristi (1775- ), tipptippoldemor, gift med Elias Andersson, Fjelland på Halsnøy
4. Guro (1777-1779)
5. Ola (1779-1847), gift med 1) Susanna Olsdatter, Indre Nes, 2) Gyri Trulsdatter, Tungesvik, 3) Ragnela Nilsdatter, Molnes

Det kan undre litt, at det ikke kom flere barn, da Siri Tjelflåt kun var 31 år da yngste barnet ble født, og både Siri og Ola levde lenge etter dette. Ola ble 66 år og Siri 71. Det opplyses ikke nærmere om dette i Skåneviksoga bind 3, som opplysningene i dette kapittel er fra. Men det er en hel del andre gode historier, det kan siteres fra.

Presten skrev i det såkaldte sjeleregisteret i 1777, at både Ola og Siri var lesekyndige, og Ola var presten sin medhjelper. Det var også yngste sønnen Ola, født 1779, og det var han som overtok gården i 1805. Han var også tambur, dvs. trommeslager i det militæret, noe han også ble titulert som i 1803, da han måtte stå til rette på bygdatinget for å ha gått til sengs med Marta Torsdatter, Røyso i Prestagarden, og med henne fikk han en gutt, også døpt Ola. Denne Ola flyttet senere til Sandeid, hvor han i 1875 var 'kirkevogter'.

Ola Tjelflåt (født 1779) giftet seg i 1805 med Susanna Olsdatter, Indre Nes, men hun døde i barselseng kun tre uker senere, 25 år gammel. Barnet vokste opp og ble kaldt Susanna etter moren. Så giftet Ola seg igjen med Gyri Trulsdatter fra Tungesvik. Også denne kona døde i barselseng, men uten å etterlate seg barn. Det fortelles, at familien hennes fulgte til graven og det ble foretatt skifte med det samme. Der ble de enige med Ola om, at alt hun hadde tatt med seg inn i boet kunne hennes familie ta med seg hjem. Men da Tungesvik-folket skulle ut av tunet merket Gyris mor, at Ola hadde et silkeplagg knytt rundt halsen. 'Det plagget hadde Gyri med seg da hun kom hertil', sa mora, og så dro hun like godt plagget av han og tok det med seg! Ola giftet seg igjen, denne gang med Ragnela Nilsdatter, Molnes, med hvem han fikk syv barn (en av dem selvsagt døpt Ola).

Når denne historien tas med er det for å fortelle, at det ikke alltid var et godt forhold mellom folket på Tjelflåt og folket fra Tungesvik. Det skal vi høre mer om, for både Ola Kristensson og Siri Olsdatter hadde foreldre, som begge var fra Tungesvik, og Ola og Siri var faktisk søskenbarn!

Siris foreldre var Ola Johannsson Tjelflåt (1710-1775) og Siri Olsdatter Tungesvik (ca. 1710-1774). Det var denne Ola vi hørte om tidligere, som fikk skjøte på gården, og at etter ham het alle senere eiere av gården Ola. Som vi har hørt gikk folkene fra Tungesvik og Tjelflåt ikke alltid så godt i lag, og dette gjalt også Siris far og hennes husbond. De to Ola-er kom opp å slåss så voldsomt om et arveoppgjør i 1746 med det resultat at Tungesvik-Ola hadde vondt i armen lenge etterpå. Han stevnet Ola Tjelflåt for retten med krav om oppreisning og erstatning.

Siri og Ola Tjelflåt hadde disse barna:

- Johannes (ca. 1733- ), gift med 1) Siri Knutsdatter, 2) Brølla (Brynhild) Osmundsdatter, bosatt Austrheim i Etne, senere Lauvvik
- Guro (ca. 1735- ), gift med Erik Rasmussen, Tveito
- Kristi (ca. 1742- ), ugift i 1775
- Boel, gift med Knut Johannesson, Haraldseid i Skjold
- Siri (1746-1747), levde kun 11 mnd.
- Siri (1748-1819), 3xtippoldemor, gift med Ola Kristensson Sunde

Det er usikkert når moren, Siri Olsdatter Tungesvik var født, men det er antatt mellom 1705 og 1710. Hvis det var tidligere kan dette være en forklaring på, at det ikke kom flere barn, og heller ikke noen Ola. Men da datteren Siri overtok etter at hun i 1770 ble gift med Ola Kristensson Sunde, ble det allikevel en Ola som drev gården. Hennes Ola kom fra Sunde, som ligger på andre siden av fjordene ut for Skånevik, og stedet tilhører Holmedal. Men søskenbarn var de like fullt. Hvordan kunne det henge sammen? Svaret kommer i beskrivelsen av Ytre Tungesvik.

Ytre Tungesvik

Ytre og Indre Tungesvik er adskilt av en landtunge, hvor Ytre Tungesvik ligger lengst vest og nærmest Tjelfåt (det er et par gårder imellom). Gården er også en av de helt gamle gårder, men synes å ha sluppet bedre igjennom Svartedauden enn nabogårdene. Den nærmeste, Strond (eller Strand), ble også lagt øde og aldri senere opparbeidet. Den var tidligere eiet av Benkestok-slekten, beskrevet som en adelsslekt. Senere er jorda drevet av Tungesvikfolket. I bygdebøkene fortelles det ellers om mange grense-stridigheter mellom gårdene, hvor mye handlet om stølsdriften, som i mange tilfelle var felles.

Siri Olsdatter Tungesvik hadde foreldrene Ola Tjerandsson (ca. 1670-1751) og Kristi Rasmusdatter (1670-ca. 1742). Ola var egentlig fra Slåkje (Sloke på kartet ovenfor), som ligger på andre siden av Åkrafjorden, men hadde giftet seg til gården med Guri Haldorsdatter (ca. 1675-1698). Ekteskapet varte ikke lenge og var barnløst, så Ola kunne gifte seg igjen etter at det ble holdt skifte etter Guri i 1699.

Ola og Kristi sto seg godt. I en kommisjonsprotokoll fra 1712 kunne man lese, at 'de eier selv chreaturerne undtagen tvende kierkekør som til leie haves'. De hadde disse barna:

- Guro (ca. 1700- ), gift med Ola Jonsson, Åsbø i Etne
- Tjerand (ca. 1701- ), gift med Siri Ivarsdatter, Tveito
- Siri (ca. 1710-1774), 4xtippoldemor, gift med Ola Johannesson Tjelflåt
- Anna (ca. 1710- ), gift med Ola Nilsson
- Kristen (1710-1795), gift med Ingrid Andersdatter, bosatt Sunde i Holmedal
- Kristi (ca. 1715-1787), gift med Nils Sjursson, Molnes (overtok Ytre Tungesvik i 1742)

Her ser man så forklaringen på, at Ola Kristensson og Siri Olsdatter i Tjelflåt var søskenbarn. Kristen bosatte seg på Sunde, som tidligere nevnt tilhører Holmedal. Den tidligere eier her var Tjerand Tjerandsson Slåkje, som var bror til Ola Tjerandsson, så Kristen kunne dermed overta onkelens gård. Som nevnt ovenfor var han gift med Ingrid Andersdatter Skoga (ca. 1721-1799). Deres barn var:

- Ola (1741-1807), gift med Siri Olsdatter Tjelflåt
- Anders (ca. 1745, gift med Gyri Eivindsdatter, Ingjeldsgjerd i Etne
- Kristen (1748-1818), gift med Ingeborg Tolleivsdatter Matre (overtok Sunde)
- Tjerand (1754- )
- Svein (1756- )

Når vi nå skal forfølge morslinjen må vi finne ut av hvor Kristi Rasmusdatter kom fra.

Håland i Etne

Kone fra Etne. Foto: Knud Knudsen

Ved å se på kartet ovenfor finner vi Håland ikke så langt fra Skånevik, men gårdene her tilhører Etne. Som så mange andre gårder i distriktet hadde de tilhørt Halsnøy kloster, men etter at alt kirkegods ble inndratt av staten ved reformasjonen, og senere solgt på meget favorable vilkår til oppsitterne, skjedde det også her, at bruket i Indre Håland gikk over til selveie i 1758. Men før det hadde det vært flere brukere på 1600-tallet, og også før det.

Kristis foreldre var Rasmus Ellingsson (1630-1703) og Guro Gotskalksdatter (1639-1725). De hadde barna:

- Gotskalk (1663-1717), gift med Synneva Andersdatter (overtok gården)
- Anna (1666-1727), bosatt på Stødle
- Kristi (1670-ca. 1742), 5xtippoldemor, gift med Ola Tjerandsson Tungesvik
- Hans (1675-1725), bosatt på Frette
- Kristen (1685-1714), død som soldat

Rasmus hadde fått en liten brukspart i farens levetid, Elling Johannesson (1605-1667), og overtok så hele gården etter faren. I 1686 ble han stevnet for skjellsord mot Lars Vad, men møtte ikke fram i retten. Det ble sagt, at han var så sjuk, at han gikk med 'tohendet staff', hvilket vel må fortolkes som, at han gikk med krykker. Hva som hadde ført til en sånn tilstand, vet vi ikke.

Etnesoga, bind 2, forteller ellers, at Hålandsgårdene utmerket seg ved, at stort sett alle brukerne drev hestehandel i stort omfang. Det ble også sagt, at ikke alle var like dyktige, og ikke alle handlet seg til rikdom, men Håland var på grunn av beliggenheten et midtpunkt og et samlingssted for folk og dyr som skulle til Røldalsmarkedet, ja kanskje helt til Østlandet.

I Etnesoga finner vi imidlertid ikke noe om hvorfra Guro kom. Navnet Gotskalk kan synes litt spesielt, men det var i bruke flere steder i Sunnhordland. Vi er så langt tilbake i tiden, at det ikke er lett å finne primærkilder som kirkebøker, og i de fleste bygdebøker er det kun sporadiske opptegnelser. De orignalkilder som finnes er tingbøker, pantebøker og skifteprotokoller, som er vanskelig tilgjengelige, og mange med en skrift (gotisk), som er både utydelig og noen ganger ganske slurvet skrevet, og formålet har ikke vært å skrive slektshistorie. Det finnes enkelte transkriberte tingbøker, som også ligger på nettet, men det er et møysommelig arbeide å søke seg igjennom materialet, som i og for seg er rikholdig. Vi er derfor henvist til sekundærkilder, dvs. bøker skrevet av folk som har vært igjennom bøkene og laget fortolkninger av disse. I de fleste tilfeller gjelder det da 'storfolk', som geistlige slekter, riksråder, høytstående i det militære og andre, som ble betegnet som adelsslekter.

Kvinnherad

Tveit, 1954. Kilde: Kvinnherad 4, Gards- og ættesoge, s. 49 (utsnitt)

Ved å kombinere opplysninger i forskjellige kilder er det sannsynlig, at Guro kom fra Tveit på Husnes (i dag ved Herøysund) i Kvinnherad. Foreldrene har da vært Gotskalk Endresson (ca. 1590-før 1657) og Sofie Hansdatter (ca. 1612-1657). Disse hadde følgende barn:

- Magdalene (Madele) (ca. 1625-ca. 1669)
- Brita (ca. 1630- )
- Endre (ca. 1635- )
- Guro (1639-1725), 6xtippoldemor, gift med Rasmus Ellingsson, Håland
- Amund (1642- )
- Lars (1643-1717)

Gotskalk og Sofie hadde fått skjøte på Tveit i 1624. Dette hadde de fått av Sofies far, Hans Jørgensson, fra Onarheim i Tysnes, som på dette tidspunkt var en storbonde og rikmann med eiendommer mange forskjellige steder i Sunnhordland.

Så man kan si, at Gotskalk giftet seg til gården, som senere har vært i familiens eie helt frem til vår tid (Kvinnheradsoga, bind 4). Gotskalk selv kom fra Sundal i Kvinnherad, og hans foreldre var Endre Sundal (ca. 1560- ) og Magdalena Lauritsdatter Galte (ca. 1540- ). Magdalena hadde, før hun ble gift med hans bror, Gotskalk Samsonson Sundal, og de hadde også døtre med navnene Magdalena og Guro, men disse var gift med andre personer og halvsøstre til Gotskalk Endresson.

På grunn av navnesammenfall og usikre årstall rotes det mye rundt i forskjellige sekundærkilder om disse familiene. Navnet Gotskalk, som alle andre steder synes å være ganske sjeldent, var i en periode veldig vanlig i indre deler av Kvinnherad, især omkring Mauranger, og en kilde har funnet, at det var hele 88 personer, som bar navnet Gotskalk!* Navnet er egentlig tysk, og kan ifølge samme kilde være kommet til Norge via Island på 1400-tallet.

Tveit var en af gårdene på Husnes som var eid av storkarer som bodde andre steder, men bygslet jorden til andre brukere. Som allerede fortalt var det Hans Jørgenson Onarheim, Sofies far, som var eieren. Når hun og Gotskalk fikk skjøtet på gården i 1624 kunne dette henge sammen med at storbonden på Onarheim delte opp sine eiendommer til barn og barnebarn etter at hans kone Bodil Jørgensdatter Staur døde i 1622, og mye av morsarven ble delt ut nettopp i 1624.

Men Gotskalk var fra Sundal, og hertil var det fortsatt tett forbindelse. I bygdeboka om Kvinnherad, bind 2, står det under Sundal at Kvinnherad kirke eide det meste av Sundal, og brukerne eide resten, men som det står, 'bortsett fra en etnesbu, Rasmus Ellingson Håland'. Denne eierandel ble innløst i 1692, altså kort tid før Rasmus døde (1703). Det var jo nettopp denne Rasmus som var gift med Guro Gotskalksdatter, så dermed kan det være en naturlig forbindelse mellom Sundal, Tveit og Håland.

Den neste indikasjon på, at vi er på rett spor kom i form av en DNA-test. Etter at jeg tok en fullsekvens mtDNA test hos Family Tree DNA fikk jeg tre matches med personer, som hadde helt identisk mtDNA. Dette genmaterialet (mitokondrielt DNA) arves kun fra morsside, og det skjer veldig sjeldent mutasjoner i denne sekvensen. Har man helt identisk mtDNA er det sikkert, at man er beslektet gjennom morslinjen, men man må ha et slektstre for å finne ut hvor langt tilbake dette slektskapet går. Nå viser det seg, at en av de jeg matcher med har en morslinje som går tilbake til Magdalene Gotskalksdatter. Dette må så være søster til Guro! Se listen over søsken ovenfor.

*) Anders Stølen: Gotskalk-namn i Mauranger sokn, Kvinnherad, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, Bind 31, hefte 4 (1988) s. 446

Onarheim og Elsåker på Tysnes

Foto: Marcus Selmer, 1860

De to gårdene Onarheim og Elsåker (Alsaker) ligger fint på østsiden av Tysnesøya, adskilt ved Tingstad, som ligger ved utløpet av Onarheimselva. Det er plasser hvor man sier, at 'det alltid har bodd folk'. I førkristen tid var Onarheim et midtpunkt og sentralt møtested, også betegnet som et kultsted hvor det ble ofret til de norrøne guder. En teori sier også at man ikke var så begeistret for å fortsette med tingsted da kristendommen ble innført, noe som gjorde at Gulatinget ble opprettet i Gulen og senere i Bergen.

Onarheim har alltid vært en storgård, hvor bl.a. Sigurd på Onarheim var en av rikshøvdingene i Håkon Håkonssons regjeringstid på 1200-tallet. Det er mange senere, historiske opptegnelser om beboelsen på Onarheim, som var en såkaldt setegård, dvs. den var fritatt for å betale skatt og hadde andre særlige rettigheter. Den siste storbonden var Hans Jørgensen, som det er fortalt om i forrige avsnittet, hvor det også ble nevnt, at etter hans tid ble gården delt i mange mindre eiendommer.

Hans Onarheim, som han ellers ble kaldt, var ikke altid så populær, faktisk noen ganger usympatisk, og der gikk mange historier om ham som en kan lese i Tysnes-soga bind 4. En av dem var, at han hadde for vane å ri rett inn i stuene til leilendingene når han kom for å kreve landskylda. Og når det ble båret frem mat til ham, måtte hesten få noe å spise i andre bordenden! I sine velmaktsdager var han 'søkkrik', men etter oppdeling av gården tok det til å gå tilbake med ham. Det ble spøkt med, om noen trodde han virkelig ville bli så fattig at han måtte gå rundt og be om almisse. Sagnet sier, at dette skjedde, og på ryggen bar han en kasse som han ble funnet død med på en tiggerferd mellom Søre og Nore Holme. Stedet kalles senere for 'Kassadiket'.

Sofie Hansdatters var født på Onarheim og foreldre var så Hans Jørgensson (1550-1632) og Bodil Jørgensdatter Staur (1558-1622). I Tysnes-soga, bind 4, nevnes en rekke andre barn, i alt 12-13 stk., men mange av opplysningene er veldig uklare, og det er stort sett ikke oppgitt fødselstall for noen, og dermed heller ikke noen rekkefølge. Den sikreste opplysning synes å være for Sofie.

Staur - våpenskjold

Det fins også en rekke opplysninger om Hans' tidligere slekt på Onarheim, men nå er det morslinjen vi skal følge. Bodil Jørgensdatter kom til Onarheim fra nabogården Elsåker, men hun er trolig født i Ølen. Hennes foreldre var Jørgen Pedersen Staur (ca. 1507-ca. 1565) og Margrete Kristoffersdatter Rustung (ca. 1536-ca. 1599).

Jørgen var dansk adelsmann, men navnet Staur er ikke dansk og ble egentlig koblet på i senere slektledd. Han hadde tidligere vært gift med Bodil Pallesdatter Splid, datter av en lensherre over Halsnøy Kloster og Hardanger. Om det var barn i dette ekteskapet, vet vi ikke. Han var fut og høvedsmann i Jämtland omkring 1525, og ble adlet i 1527. Siden skal han ha vært lagmann i Nordland og bosatt i Trondheim, hvor han også er nevnt som forstander for Bakke Kloster. I 1537 spilte han en rolle under hendelsene som førte til, at erkebiskop Olav Engelbrektsson flyktet fra Norge*.

Vi vet ikke hvor lenge Bodil levde, men i Tysnes-soga sies det, at Jørgen må ha vært noe oppe i årene da han ca. 1550 giftet seg med Margrete, og hun må ha vært veldig ung, sannsynligvis kun ca. 20 år. Jørgen sies å være flyttet til Sunnhordland i denne forbindelse, og var da 'befalingsmann'. Han skrev seg til Nervik i Ølen. Derfor må de barn Jørgen og Margrete hadde være født der:

- Henrik (ca. 1555- ), gift med Adelus Andersdatter Benkestok, bosat Malserød
Bodil (ca. 1558-1622), 8xtippoldemor, gift med Hans Onarheim

Henrik var lagmann i Trondheim fra 1589 og over Jämtland 1596. Benkestok-slekten er en kjent adelsslekt både på Vestlandet og i Nordnorge, så den vil vi høre mer om.

Da Jørgen døde ca. 1565 giftet fru Margrete seg igjen, denne gang med Amund Lauritson Dahl ( - ca. 1574) til Sandvik i Kvinnherad, som var av Sunnhordlandsk lavadel. Elsåker var en av hans odelsgårder, hvor Margrete så bosatte seg med de barn hun hadde med Jørgen. De var kun ca. 8-10 år gamle på dette tidspunkt. Margrete og Amund hadde disse barn sammen:

- Laurits Dahl til Sandvik ( - ca. 1599), gift med Birgitte Hansdatter Rød til Fosen på Ørlandet
- Kristoffer Dahl ( -1605), gift med Kristine Axelsdatter Fridag (dvs. søskenbarn, se nedenfor)

*) En interessant historie om stridighetene mellom fraksjoner av norske og danske stormenn og Olav Engelbrektsson, Inger til Austråt osv. kan leses i Edvard Bulls bok om Vincens Lunge fra 1917. I et brev fra 1534 er 'Jørgen Persson' omtalt som sendebud for Vincens Lunge.

Seim i Kvinnherad

Kristoffer Rustungs våpenskjold

Når man kommer til disse tidlige slektledd er det ikke alltid lett å sted- eller tid-feste hverken fødested eller bopel senere i livet. Dessuten er det sjeldent faste årstall, bortsett fra enkelte 'fikspunkter' som relaterer seg til bemærkelsesværdige hendelser man leser om i historiebøkene. En veldig omfattende gjennomgang av forskning på gamle slekter er foretatt af Odd Handgård i hans bok 'Vår felles slektshistorie - Hardanger, Sunnhordland, Ryfylke m.m. 1170-1650' (revidert 2019, se valeforlag.no). De fleste opplysningene i min fremstilling er sammenholdt med Handegårds gjennomgang, men avvikelser kan forekomme.

For nå å forfølge fru Margretes herkomst synes det sikkert, at hun kom fra herregården Seim i Kvinnherad, ikke så langt fra Rosendal, som senere ble baroni. Margretes foreldre var Kristoffer Trondsen Rustung* (ca. 1490-ca. 1565) og Karen Knutsdatter Schanke (1510-1578).

Gården Seim hadde vært i Rustung-ættens eie siden 1400-tallet. Den tidligst kjente er Sigurd Rustung, og senere hans sønn Trond Sigurdsson. Trond var gift med Karen Kold til Nes i Ryfylke. Dernest kommer den berømte, eller beryktede om man vil, Kristoffer.

Seim var således Kristoffers hjemsted, men han reiste land og rike rundt både i Norge og utlandet, så det er ikke så godt å si hvor mye han oppholdt seg på Seim. Det synes som, at Karen Knutsdatter fulgte med på det meste av reisene, og var tilsynelatende bosatt med familien både i Holland og Danmark, men da Kristoffer døde ser det ut til at Karen og noen av barna og barnebarna levde på Seim.

Kristoffer og Karen hadde én sønn og syv døtre, alle med en mer eller mindre 'drabelig' historie. Det er mange, og veldig motstridene opplysninger i de kilder man kan finne på nettet og i skriftlig litteratur om deres liv og levned. Man er enig om navnene men ikke rekkefølgen. En sannsynlig rekkefølge for barna KAN være denne (basert på foreldrenes oppholdssteder):

- Kristina (ca. 1534-1594), gift med Torbjørn Olavson, Nes, Varaldsøy
- Magdalena (ca. 1535- ), gift med Erik Orm på Vatna ved Stord, sønn til opprørsleder Orm Eriksson, drept 1521
- Margrete (ca. 1536-1599), 9xtippoldemor, gift med 1) Jørgen Pedersen Staur, 2) Amund Lauritson Dahl
- Anna (ca. 1537- ), forlovet med den skotske jarl James Hepburn av Bothwell, oppholdt seg en tid hos Maria Stuart, og ble senere kaldt 'skottefrua'
- Enno (ca. 1538-1571), begynte som offiser, men endte som landeveisrøver og ble drept i Tyskland**
- Dorthea (ca. 1545- ), gift med John (?) Stuart, skotte fra Shetland
- Else Tronds (ca. 1550- ), gift med 1) Jon Haar, 2) Axel Fridag, lagmann i Bergen, 3) Anders Mowat fra Shetland, bosatt på Hovland, Tysnes
- Maren (Marine) (ca. 1551- ), gift med Olav Jonsson Teiste

I bygdesoga for Kvinnherad, bind 1, hevdes det, at de eldste kan være født i Norge, men alle hadde barneår i utlandet, Holland, Tyskland og Danmark. Ved å sammenligne med andre kilder er det sannsynlig at de to eldste er født i Trondheim, Margrete og Anna på Seim, Enno i Emden i Holland, og de tre siste i Danmark.

Kort fortalt begynte Kristoffer som sjøoffiser med base i Trondheim hos erkebiskop Olav Engelbrektsson. Han fikk kommandoen over flere skip, som skulle holde sjørøvere vekk fra norske farvann, men i realiteten var de selv like mye sjørøvere (kapere). I forviklingene omkring riksrådenes fraksjonsdannelser mellom Olav Engelbrektsson og den danske konges stattholder i Norge, Vincens Lunge, var Kristoffer anfører for en av fraksjonene som var mot Vincens Lunge, og det endte med, at Lunge ble drep i Trondheim i 1536***. For dette ble Kristoffer satt i fengsel, men han ble utvekslet med den danske adelsmann Eske Bille, og kunne igjen oppta sin kaperfart da Olav Engelbrektsson rømte fra landet i 1537, som følge av reformasjonens innførelse. Det hører med til historien, at da Vincens Lunge så sin posisjon i Norge truet, var Seim en av de gårdene han plyndret i sin jakt på gods og gull. Så man kan forstå, der var vondt blod mellem Kristoffer og Vincens. Faktisk er det i enkelte kilder sagt, at de to var i regulær slåsskamp når verbale argumenter ikke strakk til. De var begge sikkert veldig temperamentsfulle.

Kristoffer Rustung fortsatte sine røverier både til vanns og til lands, bla. Utstein Kloster og bispegården i Stavanger. På et tidspunkt tilbød han sine tjenester til kong Christian III i København, og som det står i bygdeboka var det ikke vanskelig å avansere fra sjørøver til riksadmiral. For sin innsats fikk han forlenet klostergodset Ebelholt på Sjælland og Eskilsø i Roskilde fjord. Klosteret fikk han bestyre 1544-60 mot å gi abbeden, Anders Ibsen, anstendig underhold****.  Man skal huske, at på dette tidspunkt var reformasjonen gjennomført, og kongen hadde hårdt bruk for folk som kunne drive det gods som var tatt fra klostre og kirker. Da det ble besluttet, at Ebelholt kloster skulle nedrives ble der i stedet opprettet en forlening til et gods med navnet Tryggevælde ved Køge. Dette gods, samt også Eskildsø, måtte han forlate i 1563. Den siste forlening han fikk var Espholt, som etter beskrivelsen (se ref. under*) skulle ligge vest for Kristianstad i Skåne, som den gang var dansk. Mitt inntrykk er, at Kristoffer gjorde 'karriere' og hadde en stor stjerne under Christian III, men da Frederik II overtok som konge i 1559 tapte han anseelse, og andre overtok admiralstillingen. Det ser ut til at han døde i 1565, ca. 75 år gammel. Det er uklart hvor han døde og hvor han er begravet, men i Kvinnherad kirke hevdes det, at han ligger begravet der.

*) Det er mye diskuteret om Rustung-navnet er et 'riktig' adelsnavn. Kanskje er det bare et 'kallenavn' tillagt Kristoffer, og som sådan er det kommet til å følge med som tilleggsnavn i historiene etter ham. Det sies, at han aldri brukte det selv. Den beste kilden til teorier om dette er i Scheen, R.: 'Sjørøver og admiral. En bok om Christoffer Trundsen', 1943, s. 15 ff. I stort sett alle brev om ham gengitt i Diplomatarium Norvegicum er Rustung-navnet brukt og i brev han selv har sendt er det signert med hans våpenskjold, så hva er problemet?

**) En omfattende og dramatisk historie om Ennos liv kan bl.a. leses i Stuland, A.: Kvinnherad, Naturtilhøve og gardssoga, 1924, s. 257 ff.

***) Den versjon som er gjengitt her er fra bygdesoga. I den tidligere omtalte bok av Edv. Bull (se ovenfor), var det Olav Engelbrektssons nevø, Gaute Taraldssøn, som synes å være den førende i drapet på Vincens Lunge.

****) Møller-Christensen, V.: Æbelholt Kloster, Nationalmuseet, 1982, s. 94. Da Frederik I overtok som konge i 1559 ble klosteret beordret nedrevet og stenene brukt til å bygge det nærliggende Frederiksborg Slot. I dag er det knapt nok en ruin tilbake.

Trondheim i katolsk tid

Karen Knutsdatters våpenskjold

I det foregående avsnitt om Seim i Kvinnherad fulgte vi Kristoffer Trondsen Rusting og fru Karen Knutsdatter. Han døde i 1565, ca. 75 år gammel, og Karen må være død etter 1578, da hun ble tilgodesett i skiftet etter Kristoffer den 18. september det år, hvor gods og gull ble delt mellom henne og Kristoffers etterkommere. Men hvor kom Karen fra?

Karen Knutsdatter var født ca. 1510, og det hævdes, at det var i selveste erkebispegården i Trondheim. Hennes far var Knut Pederson Schanke (1485-1539), og de fleste kilder angir hennes mor å være Dorthea Håkonsdatter (1475-1530).

Knut var domprost, eller dakanus, under Olav Engelbrektsson i Trondheim. Det sies, at han ble innsatt i 1527*. Som det er skrevet ovenfor hadde Kristoffer Trondsen sin 'base' i Trondheim, med Olav Engelbrektsson som hans oppdragsgiver. Det kan derfor gi mening, at Kristoffer har truffet Karen hos Knut, som jo også arbeidet for erkebiskopen.

Knut var fra Jämtland, hvorfra Schanke-ætten stammer, men hverken Knut eller Karen sies å ha ført Schanke-våpenskjoldet. Navnet skrives på mange forskjellige måter, og kommer fra ordet 'skank', som egentlig betyr 'fot', noe som også er på våpenskjoldet. Ætten er veldig stor og har forgrenet seg til mange steder i Norden. Vi har ikke så mange opplysninger om Knut annet enn, at han skal ha vært med på å forsvare Olav Engelbrektssons borg på Steinviksholm i Trondheimsfjorden. Det nevnes også, at hans setegård skulle være Trondenes. Hvis det er Trondenes ved Harstad, var dette veldig langt vekk, men ikke usannsynlig da det er en meget gammel kirke på stedet, som tilhørte Trondheim bispedømme.

Karens mor, Dorthea er også i enkelte kilder gitt navnet Adelsten, og er sagt å skulle være datter av Håkon Torstensson og Anne Henriksdatter Friis. Årstall er utelatt her, for de er veldig usikre. Der er videre opplysninger om, at Anne var datter av Henrik Friis til Holme i Brastad, Bohuslän, og Karen Engelbrektsdatter (Månestjerne). Håkon skulle ha vært underfogd i Jämtland, men alle disse, siste opplysningene er vanskelige å verifisere.

En sluttkommentar kan være, at de sparsomme kilder som finnes fra disse tidlige tider er dokumenter hvis innhold i seg selv kan være tvilsomt. Når forskjellige fortolkere så skal prøve å få en mening ut av det de (tror) de ser, kan det lett gå galt, og ennå værre blir det når man skal prøve å få en fornuftig sammenheng mellom de forskjellige kildene, som i utgangspunktet ofte må betegnes som tåkete. Dette svekker lysten til å drive slektsforskning i de tidligste tidsperioder. Kanskje vil arkeologi og DNA hjelpe oss i fremtiden?

*) De fleste opplysningene i dette kapitel er fra Roger de Robelin: Skankeätten, 1995.